The eight of May, two-thousand and ten

I dag er det 1 år siden jeg flyttet til Kr.sand. Jeg overtok den forrige leiligheten jeg bodde i 07. mai 2010 på papiret, men flyttet for første gang ned noen av tingene mine lørdag 08.mai og tilbragte helgen her nede. Jeg husker godt denne dagen fordi det var pappa, mamma og jeg som reiste ned og gjorde litt i stand i leiligheten, og deretter dro vi på besøk til familien vår på Flekkerøya. Siden reiste de hjem til Porsgrunn igjen ved 18-tiden mens jeg ble igjen i leiligheten alene. Jeg husker godt følelsen jeg hadde da, den var tvetydig og både god og tung på samme tid, selv til tross for at jeg skulle med Sørlandsekspressen hjem igjen til Porsgrunn allerede på søndag. Jeg er ikke god på å se at folk jeg er glad i reiser fra meg, dette er faktisk noe av det tyngste jeg opplever og jeg er veldig avhengig av å ha menneskene jeg er glad i rundt meg.

Når jeg ser tilbake på året som har gått har det definitivt vært et år som har bydd på mange utfordringer for meg. Jeg har blant annet måttet lære å stå mye alene, hvor kontrasten har vært at jeg tidligere har hatt alle de menneskene som har betydd mest i livet mitt, rundt meg til enhver tid gjennom 22 år. Dette er den største endringen (og utfordringen) det siste året som jeg merker selv den dag i dag og som fortsatt føles ganske tung. Lengsel. Noen andre ord for det siste året er utfordringer ift. jobbsituasjon, økonomisk etterskudd gjennom hele sommeren, etterfulgt av utbetalte skattepenger først i oktober og dermed 10 000 på underskudd i et halvt år, økonomiske prioriteringer, prioriteringer på opplevelser og kos gjennom sommeren, fullstendig nedprioritering på shopping (tidligere hadde jeg råd til å shoppe for 5-6000 i mnd om jeg ønsket det så det var en stor kontrast), fullstendig nedprioritering på treningsstudio. Etter sommeren sto jeg omtrent arb.løs hvor jeg kun gikk på løse vakter frem til oktober, med 7000 + i bolig-utgifter i mnd var dette en stor utfordring å overkomme og jeg har til sammen tiltredd 5 stillinger (på papiret) fra 08.05.2010 til i dag. Jeg har måttet sette et par drømmer jeg har på opphold foreløpig. Jeg har måttet søke utenfor mine egen komfort-sone for å komme videre og jeg har måttet gi mye av meg selv og satse stort for å oppnå det jeg har ønsket på veien og for å kunne overleve, på egenhånd (jeg vil selv være selvstendig og ikke belage meg på hjelp fra foreldrene mine). Jeg har jobbet døgnet rundt i flere mnd da jeg på det tidspunktet ikke visste fra dag til dag hvor mye jeg fikk mulighet til å tjene, noe som resulterte i at jeg tjente mye. Jeg kom på bena igjen økonomisk i september, og følte da at jeg begynte å leve igjen. Jeg holdt på å miste en nær venn av meg i et forsøk på å ta livet sitt, noe som gikk veldig inn på meg og som nok har forandret meg som person også. Jeg mistet kontakten med bestevenninna mi hjemme, og mistet dermed en del av meg selv (vi har tatt opp igjen kontakten og er like gode venner fortsatt). Jeg har flyttet, to ganger. Jeg har hatt bilproblemer og ingen pappa i nærheten til å hjelpe meg lenger (slik jeg har vært vandt til).

Jeg har vært mye syk. Jeg har frøset så mye i mitt eget "hjem" at jeg til slutt ikke klarte å bo der. Jeg har lært hva god isolasjon betyr for meg. Jeg har vært sliten, jeg har vært lei og jeg har vært langt nede. Jeg har vært langt oppe, det har vært mye smil og latter. Det har også vært mange tårer og triste opplevelser. Og det har vært alt dette, på én og samme tid. Jeg har igjen måttet lære meg å mestre disse to følelsene på samme tid. Jeg har vært ensom, selv med mye folk rundt meg. Jeg har opplevd følelsen av "å bli kvalt" (ikke pratiskt talt). Jeg har hatt kjærlighetssorg værre enn noen gang tidligere. Jeg har fått vite sannheten. Jeg har gitt slipp. Jeg har følt meg rot-løs, lenge. Og jeg har kommet meg videre. Jeg har måttet gi mye av meg selv på personlig nivå for å bli kjent med nye mennesker og få et større nettverk enn hva jeg i utgangspunktet hadde da jeg flyttet hit. Jeg har måttet lære meg å lage mat. Jeg har spist mange middager alene (noe jeg ikke kan fordra). Jeg har lært å skru opp møbler. Jeg har vært fyllesyk, uttallige ganger. Jeg har måttet forberede meg på at ei av bestevenninnene mine skal bli mamma om ca. 5 dager (eller 9). Jeg har hatt mye hjemlengsel. Noe som har resultert i at km-standen på bilen min har økt, kraftig. Jeg har tatt en tatovering som betyr mye for meg på personlig nivå. Jeg har sett mennesker lide med så dårlige prognoser en selv ikke kan forestille seg, mennesker som har vært like gamle som foreldrene mine, eller yngre. Eller knapt eldre enn meg selv. Det har rystet meg så mye at jeg til slutt ikke trivdes i jobben min og måtte innse at et arbeid som lungesykepleier ikke var noe for meg i lengden. Jeg søkte derfor ny jobb. Jeg ble grillet på intervjuet så til de grader (men jeg fikk jobben). Jeg har opplevd så mange utfordringer at jeg ikke husker alle på nåværende tidspunkt.

Men viktigst av alt dette er at jeg har lært meg å sette pris på alt rundt meg på en helt annen måte enn tidligere, og jeg har lært meg å se det store i små ting. Jeg har lært at det ikke er et bestemt sted eller en bestemt ting (eller i det hele tatt materialisme, selv om jeg aldri har trodd det sistnevnte) som gjør deg lykkelig, det er følelsen menneskene man har rundt seg gir deg, og som du gir dem. Jeg har lært hva lykke er, for meg. Og jeg har lært å bli kjent med meg selv på en helt annen måte. Jeg har lært at jeg er sterkere enn jeg tror, eller trodde. Jeg tror heller ikke at livet hadde bydd på spesielt færre utfordringer dersom jeg hadde fortsatt å bo i Porsgrunn, dog kanskje ift. praktiske utfordringer som matlaging etc. Livet er livet, uansett hvor man befinner seg. Det innebærer både godt og vondt, alltid.

Men jeg vet med sikkerhet at jeg hadde ikke møtt så mange fantastiske mennesker som jeg har gjort det siste året, dersom jeg ikke hadde flyttet fra Porsgrunn. Disse menneskene hadde nok heller ikke fått den betydningen for meg som de har fått og jeg hadde nok heller ikke blitt så godt kjent med noen flotte jenter her nede fra det blide sørland, som jeg er stolt av å kunne kalle ei av bestevenninnene mine nå. Det kunne jeg ikke for et år siden i dag. Og ikke minst har jeg virkelig fått kjenne på kroppen hvor mye alle mine nærmeste hjemme i Porsgrunn betyr for meg og hvor ufattelig heldig jeg er som har dem i livet mitt. Jeg tror at alle erfaringer er gode erfaringer og jeg tror også at av motgang så blir man sterkere. Jeg vet i hvert fall at jeg har blitt det av all motgangen jeg har hatt det siste året. Tatt i betraktning hvordan året som nettopp har passert, har vært, så vet jeg med sikkerhet at jeg ikke vet hvor jeg er et år frem i tid. Men to ting jeg vet med sikkerhet er at jeg er en fighter og jeg er en survivor. Og livet går alltid videre.



Året som har passert, i bilder ♥
Count your blessings.