Forever and always

Mye har hendt siden sist, så mye at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Livet er helt kaos om dagen, jeg klarer ikke konsentrere tankene for fem øre og så forferdelig mye trist og uventet har skjedd, spesielt nå denne siste uken. Da jeg var på vei ned til Kr.sand på visninger fredag forrige uke fikk jeg vite av Tine at farmoren hennes hadde fått slag og var blitt terminal (siste fase før døden hvor all behandling, foruten smertebehandling, avsluttes). Én ting er at hun var over 90 år og at det er en naturlig prosess å skulle dø i høy alder, men et slag er ikke noe man kan forutse og det gjør ubeskrivelig vondt å stå i en situasjon og vite at man veldig snart kommer til å miste en man har holdt kjær hele livet. Det gjør så vondt å se at bestevenninna mi må gå igjennom det, og hele tiden gå og vente på noe som hun vet kommer til å skje. Hun døde natt til fredag, etter å ha kjempet tappert i over 1 uke. Rip :'(

Hele denne uken har jeg vært hver dag i praksis og i tillegg jobbet ekstra på sykehuset, så noen dager har jeg jobbet dobbelt. Ellers har den siste delen av denne uken vært som en eneste forjævlig berg- og dalbane. Pappaen til ei av bestevenninnene mine har svevet mellom liv og død siden natt til torsdag og det har vært en ordentlig påkjenning å se både tilstanden hans og hvordan hun har hatt det siden hun ble ringt og bedt om å komme dit kl 2 natt til torsdag. Han fikk stilt diagnosen bukspyttkjertelkreft på nyåret 2008, og i og med at det ikke finnes noen behandling for denne kreftdiagnosen fikk han en prognose på levetid frem til julen 2008. Han har nå levd med kreften i nesten 2,5 år, og han har levd 1,5 år "på overtid".

Jeg må bare si med én gang at det er helt utrolig hvordan psyken vår påvirker kroppen både på godt og vondt, og det med å opprettholde livsmot og håp er viktig, og har vist seg å være essensielt spesielt i deres situasjon. Han har knapt fylt 45 år og har en datter på kun 6 år, i tillegg til Silje som nettopp har fylt 20 år. Jeg kan ikke beskrive hvor forferdelig urettferdig og forjævlig jeg synes deres situasjon er, og helt siden jeg ble kjent med Silje sommeren 2008 på Kos har jeg sett hvor utrolig sterk den jenta er. Jeg hadde aldri mestret en slik situasjon på den måten hun har gjort, jeg er relativt sikker på at jeg faktisk ikke hadde mestret den i det hele tatt. Det er beundringsverdig å se hvor ufattelig sterk hun er! Men de siste 2,5 årene har jeg sett hvor hun har det fra, og det er fra pappaen sin, han har et utrolig sterkt hjerte! Natt til torsdag fikk de ikke kontakt med han og han har vært mer eller mindre komatøs (i koma) de siste døgnene, han har kun våknet og vært kontaktbar i perioder. Da jeg kom dit på torsdag ble jeg møtt av at Silje falt i armene mine og bare gråt og gråt mens jeg bare stod og holdt rundt henne, følte meg så ufattelig hjelpesløs. Det knuste hjertet mitt fullstendig å se henne lide sånn! Da jeg pratet med henne tidligere i dag var tilstanden hans bedre og han hadde vært våken i noen timer, jeg kunne til og med høre han prate i bakgrunnen mens jeg pratet med henne. Det er helt utrolig, hele situasjonen. Jeg er helt målløs, rett og slett. Hjertet til pappaen din er knallsterkt jenta mi! Jeg kommer alltid til å være der for deg, alltid. I love you ♥



Bildet har jeg lånt fra Silje's blogg; http://www.siljegusfre.blogg.no/
Det er av pappaen hennes og lillesøsteren på 6 år ♥