Da vi var på leilighetsvisninger i Kr.sand fredag forrige uke hendte det noe uforutsett som fordret at jeg måtte benytte meg av kunnskaper og kompetanse jeg har opparbeidet meg i løpet av disse (snart) 3 årene som sykepleierstudent. Vi hadde vært på første visning og skulle på andre visning på Lund og var noe tidlig ute så vi dro en tur innom butikken før vi gikk oppover til leiligheten. Da Malin og jeg sto utenfor butikken hørte vi plutselig et voldsomt smell/dunk, call it whatever, jeg snudde meg umiddelbart og så en mann som lå nede! Han hadde smellt rett i butikkdørene og de hadde lukket seg så det bare var en liten glippe på maks 10 cm. Jeg løp til, fant frem krefter jeg ikke ante jeg hadde og bare skøyv dørene opp så jeg kunne smette inn før dørene lukket seg igjen. Mannen var tilsynelatende bevisstløs noen sekunder og da jeg oppnådde kontakt med han og spurte om hva som hadde skjedd så fortalte han meg at han ikke kunne huske noenting. Da jeg kikket på han hadde han hatt urinavgang, og da jeg observerte han videre hadde han også urinavgang mens jeg pratet med han. Bena lå som gelé "krøllet" under han og da han prøvde å reise seg opp igjen fallt han bare ned på gulvet igjen. Han hadde altså hverken bevegelses- eller balanseevne. Jeg fikk til slutt hjelp av to sterke karer og fikk plassert han på en stol i butikken.
Alle bjeller i hodet mitt ringte på at mannen hadde hatt et hjerneslag og jeg ringte umiddelbart til AMK. Sykepleieren jeg pratet med på AMK fortalte meg at den nærmeste ambulansen hun hadde ledig befant seg i Vennesla. Jeg kjente hjertet mitt droppe' rett i bakken idét hun sa det, Vennesla er jo et stykke unna i en akuttsituasjon, men jeg kom straks til hektene igjen og sa til henne at hun måtte sende den på rød tur til Lund umiddelbart! Jeg rekvirerte i grunn ambulansen basert på mine observasjoner, det er ikke akkurat min oppgave å avgjøre hastegrad men slik ble det! Det har seg nemlig slik at dersom det er den minste mistanke om at pasienten har hatt et hjerneslag så er det kritisk å få pasienten til sykehus umiddelbart slik at behandling kan settes i gang for å redusere utfall av hjerneskade. Slik behandling kan bare gis inntil 3 timer etter sykdomsdebut, altså fra han smallt rett i butikkdørene, og tiden er derfor en kritisk faktor ved mistanke om hjerneslag. Foruten om selve situasjonen var han veldig usammarbeidsvillig og var kun konsentrert på at han skulle hjem, han skulle ikke ha noe helsehjelp og ingenting var galt med han, i følge han selv. Han eide ikke sykdomsinnsikt i det hele tatt! Dette gjorde at situasjonen ble etisk vanskelig for meg da jeg ikke har lov til å holde han igjen ift at han har rett til autonomi, men samtidig har jeg heller ikke lov til å forlate han da jeg arbeider i helsevesenet og har et ansvar for å gi den nødvendige helsehjelp som jeg evner å gi på basis av min kunnskap og kompetanse som sykepleierstudent. Om jeg hadde gått i fra og latt han bestemme selv kunne jeg mistet autorisasjonen min som sykepleier!
Da jeg ringte til AMK fikk han ikke med seg dette, og min var hensikt var også nettopp dét for å ikke oppskake han unødig i situasjonen, han var redd nok som han var og fullstendig i sjokk stakars. Men i og med at han hele tiden prøvde å komme seg hjem så måtte jeg til slutt informere han om at jeg hadde ringt etter ambulanse og at den var på vei fordi jeg "tror du har hatt et lite drypp", som jeg sa til han. Han ble fullstendig hysterisk og tydde til tårene umiddelbart, noe som også kan være typisk ved hjerneslag. Da jeg prøvde å observere om han hadde ulik pupille-strl kom jeg ikke langt i og med at han hadde krystall-lignende, tårevåte øyne og i tillegg kom sollyset direkte på dem så jeg så absolutt ingenting. Jeg prøvde også å kjenne etter om han hadde lik kraft i begge armer og ben da hjerneslag kan medføre lammelser i enten høyre eller venstre kroppshalvdel, men da slo han seg fullstendig vrang og nektet å samarbeide.
Når jeg nå ser tilbake på situasjonen var den et eneste kaos fra ende til annen og jeg kan ikke begripe hvordan jeg i det hele tatt evnet å beholde fatningen og vite nøyaktig hva jeg skulle gjøre i med at han var så lite samarbeidsvillig. Han skulle jo absolutt ikke ha hjelp, det var ikke snakk om! I tillegg var det flere i butikken som hadde kjennskap til han da han tydelig hadde et alkoholproblem og de prøvde kontinuerlig å få han med seg hjem.. Jeg kunne jo heller ikke akkurat skrike til dem at de ikke kunne følge han hjem fordi han skulle på sykehuset, jeg prøvde alt jeg evnet å ikke oppskake han unødig og de prøvde jo bare å være snille og trodde han bare var full. Men han var slettes ikke bare full, mannen hadde hatt et hjerneslag og i verste fall kunne han dødd om han ikke hatte fått behandling og de hadde fulgt han hjem til leiligheten sin. Jeg kjenner jeg blir helt skremt av at folk generelt har så lite kjennskap til symptomer på akutt hjerneslag, og det er neimen ikke rart at så mange pasienter får så store utfall ift hjerneskade når de ikke får riktig behandling i tide, eller eventuelt ikke får behandling i det hele tatt før det er for sent. Hva er egentlig årsaken til at folk har så lite kjennskap til symptomer på hjerneslag? Det er minst like viktig å ha kunnskap om dette som hjerteinfarkt, om ikke viktigere da det medfører skader i hjernen! Folk flest vet å ringe 113 dersom en mann på gata får akutte brystsmerter med ustråling til armer, hals eller rygg.. Min tankegang ift dette går på at det ikke er opplyst nok, og det er skremmende for det kan ha dramatisk utfall dersom en mann som ikke klarer å bevege seg ikke får nødvendig helsehjelp.
Min hensikt med å skrive dette innlegget er ikke å "skryte" av meg selv fordi jeg "var så flink" i situasjonen. Hensikten med dette innlegget er at jeg har et håp om at dersom DU gjenkjenner disse nevnte symptomene hos en mann eller kvinne på gaten, så ringer du 113 umiddelbart og beskriver det du ser! Ved å gjøre nettopp dét kan du faktisk redde liv, i verste fall kan personen dø foran øynene dine. Hvor uhyggelig hadde ikke dét vært?
Resultatet ble at ambulansen ankom ca. 15 minutter etter jeg hadde ringt AMK første gang. Det var noen veldig lange minutter som helt ærlig føltes som en forbanna lang evighet, helt grusomt! Jeg hadde ikke kontakt med AMK hele tiden, men i perioder hvor tilstanden hans forverret seg for å rapportere om hva som hendte frem til ambulansen ankom. Etter en stund begynte jeg å lure på hvor den "jævla ambulansen" ble av og ringte atter en gang til AMK for å høre hvor den var lokalisert, men plutselig hørte jeg fulle sirener, skimtet blålys i lyskrysset på Lund og slang på røret. Da de ankom var faktisk mannen så ille og usammarbeidsvillig at han ene ambulansesjåføren måtte korrigere han og si ' Nå skal du sitte her og høre på meg! '. Det er ikke bare-bare med vrange pasienter som ikke eier innsikt i egen sykdom, han ville ikke engang fortelle meg navnet sitt da jeg spurte han om det når jeg ringte AMK første gang. Resultatet ble til at de fulgte han inn i ambulansen, deretter lukket de dørene og satte på fulle sirener og blålys og kjørte i full fart i retning mot sykehuset. Da holdt jeg på å kaste opp for da kom min reaksjon og jeg ble bevisstgjort på at mine observasjoner og vurderinger av situasjonen var riktige. Det var godt å vite at jeg faktisk kan ha reddet hans liv, men det er også noe med det at man ved å rekvirere rød tur på egenhånd har hindret akutt helsehjelp til andre som kan ha behov for det der og da. Hva om mine observasjoner ikke var riktige? Mitt håp er at du ringer 113 umiddelbart dersom du skulle være så heldig å stå i en posisjon til å kunne redde et annet menneskes liv. Det er bedre å være på den sikre siden å ringe 113 eventuelt én gang for mye, enn én gang for lite..
PS: Kunnskap er makt, virkelig! :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar